Etter rundt tre måneder i fosterhjem hos oss, en og en halv som villkatt og en og en halv som tam, har Figaro reist til sitt foralltidhjem. Familien som tok kontakt, kom å kikket på han på vei hjem fra vinterferie. Jeg hadde lukket han innen på badet, slik at han ikke fikk mulighet til å gjemme seg under sofaen i stua. Han har bitt veldig tam, elsker å kose, leke og være der ting skjer, men er fortsatt redd for fremmede. Familien på fem kom i tur og orden inn på badet å hilste på, han satt skremt i et hjørne til å begynne med, men roet seg etter hvert. Han spiste godbit av hånden til ungene etter en stund. Familien elsket han og yngste datteren på seks ville så gjerne ha han at hun gjerne ville ta tog tilbake samme kveld for å hente han, alene. Dagen etter kom de tilbake å hentet han.
Etter så lang tid som fosterkatt og i og med at han var så vill som han var, var det en spesiell opplevelse å sende han avgårde. Når faren i familien sa "Dette blir trist", og så på meg med snille øyne i det han tok i mot buret, merket jeg at jeg måtte svelge gråten. Overraskende nok ble det bare et par tårer og nå, etter en uke uten han, føles det fortsatt bra. En grunn til dette er nok at jeg vet at han har fått en fin familie som han kommer til å trives godt hos. Han kommer til å få alt den leken og kosen han krever og en stor hage å boltre seg i, når han blir klar for det :D.
Ganske utrolig å tenke på at katten jeg mente det ikke var håp for da han kom til oss, nå er en av de tammeste jeg har sett og har blitt en fin familiekatt i en småbarnsfamilie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar