De første fosterkattene vi fikk i hus, kun et par dager etter at vi hadde fått svar på fosterhjemssøknaden, var Bambi og Trampe. De ble beskrevet som to redde katter som opprinnelig kom fra en gammel dame som måtte gi dem fra seg da hun flyttet på eldre senter. De hadde først bodd på Dyrenes Hus i Asker, men da det der lever mange katter og det blir mye liv og røre for to 9 år gamle seniorer, ble de sendt i fosterhjem i steden.
Vi plukket dem opp på Dyrenes Hus, etter harde kamper for å få Trampe, som hater bur, inn i et. På den korte veien hjem ble det mye sår mjauing. Bambi som vi på forhånd hadde fått beskjed om at var den som var mest redd, fikk umiddelbart god kjemi med meg. Jeg hadde tatt med meg noen godbiter og gav henne dem før jeg skulle prøve å lokke henne inn i buret. Hun spiste en god bit av hånden min og da jeg la den andre godbiten ved åpningen av buret, gikk hun rett inn og satte seg. Som om hun skjønte at eneste vei ut fra Dyrenes Hus var gjennom det buret. I og med at dette var de første fosterkattene vi hadde hatt og erfaringen med katter fra før ikke var spesielt stor, viste vi ikke helt hva vi skulle gjøre. Dette var jo tamme katter, så vi tenkte det fungerte greit å slippe dem ut i stuen ganske kjapt etter at vi kom hjem. Vi lot dem stå i burene en liten stund før vi slapp dem ut, men likevel var ikke det nok. Kattene var livredde. Trampe som hadde hatt en trumatisk dag la seg direkte under sofaen med rygge mot sprekken og med blikket boret inn i veggen. Bambi som ble sluppet ut på andre siden av stuen føyk ut i gangen og la seg i skohyllen. Dagen etter hadde også Bambi lagt seg under sofaen og de kom ikke ut på flere dager.
De neste to innleggene vil handle om hver av kattene og hvordan det gikk med dem i løpet av fosterhjemsperioden.
- Randi <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar